Neonlandets Glødende Storm
Vers 1 I neonlandet der fjellene gløder, der himmelen brenner i blått og rødt, står en virvel av lys som ingen forstår, en port til alt som var glemt og dødt. Den pulserer som et hjerte av stjerner, den roper i toner av elektrisk vind, og alle som vandrer på ruten av magenta kjenner stormen som vokser innenfor sinnet. Refreng For når orkanen reiser seg, slites nasjoner fra hverandre, men i lyset fra den kosmiske vei fødes nye drømmer av det som brast i stykker. Stormen tar, men stormen gir, den river ned, men åpner dører. I neonlandet står vi fri, selv når verden rundt oss går i stykker. Vers 2 Byer faller som sandkorn i vinden, grenser brister som rustne lenker, folk roper navnene på sine fedre mens himmelen deles i ild og skygge. Men midt i kaoset står en enslig skikkelse, vendt mot virvelens brennende kjerne, og ser at stormen ikke bare ødelegger – den avslører sannheten vi glemte å lære. Refreng For når orkanen reiser seg, slites nasjoner fra hverandre, men i lyset fra den kosmiske vei fødes nye drømmer av det som brast i stykker. Stormen tar, men stormen gir, den river ned, men åpner dører. I neonlandet står vi fri, selv når verden rundt oss går i stykker. Bro Hør vinden synge gjennom fjellene, hør lyset knitre som gamle minner. Alt vi bygde på frykt og løgner blåses bort som støv i stormens fingre. Men alt vi bygde på håp og mot står igjen som søyler av ren energi, og virvelen – den store, brennende porten – viser oss hvem vi egentlig kan bli. Vers 3 Når stormen stilner og natten faller, ser vi ruinene gløde i neonblått. Nasjoner som en gang sto som murer er nå bare linjer av støv og grått. Men folket reiser seg fra skyggene, samlet av alt de har mistet og funnet, og i horisonten spinner virvelen videre – et evig ekko av alt som ble vunnet. Refreng (større, mektigere) For når orkanen reiser seg, slites nasjoner fra hverandre, men i lyset fra den kosmiske vei fødes nye drømmer av det som brast i stykker. Stormen tar, men stormen gir, den river ned, men åpner dø
