Ikke ta med det gamle mørket
Vers 1 Jeg går stille gjennom minnene, som en skog av gamle ord, der stemmer jeg aldri ba om, fortsatt hvisker som et kor. Mennesker som så meg, men aldri helt forsto, og skygger uten navn som fulgte hvert et skritt jeg tok. Jeg lærte meg å puste i rom som var for trange, bar alt for mye skyld i hjertet altfor lenge. Men tiden er en elv, og jeg står ved dens bredd, og lover meg selv: Jeg skal ikke ta det med. Refreng For jeg prøver å ikke få med meg hvordan jeg ble behandlet før. Ikke la det gamle mørket bli en arv i mine spor. Jeg vil gå mot lyset nå, selv om natten roper mer. Jeg prøver å ikke få med meg det som aldri var meg verd. Vers 2 Det finnes usynlige hender som grep i mine år, som om jeg var en tråd i et spill jeg aldri forsto. De dro i mine drømmer, de vred på mine valg, og jeg trodde lenge at det var min egen skyld alt sammen. Men jeg reiser meg fra støvet, fra alt som ble for tungt, jeg bærer ikke lenger deres ord i min munn. For hjertet mitt er større enn det som ble meg gitt, og jeg sier til meg selv: Dette stopper her, i mitt skritt. Refreng For jeg prøver å ikke få med meg hvordan jeg ble behandlet før. Ikke la det gamle mørket bli en arv i mine spor. Jeg vil gå mot lyset nå, selv om natten roper mer. Jeg prøver å ikke få med meg det som aldri var meg verd. Bro La alt som var usagt, falle som regn. La alt som var urett, renne av min stein. Jeg er ikke lenger fanget i deres spill, jeg skriver min egen arv, min egen vilje, min egen stillhet til. Vers 3 Når jeg ser mot morgenen, kjenner jeg en ny slags fred, som om verden endelig slipper taket i det som skjedde. Jeg går videre nå, uten lenker rundt min sjel, og alt som prøvde forme meg, mister makten når jeg velger selv. Jeg gir ikke videre det som aldri skulle vært mitt, jeg lar det dø i natten, i det siste hjerteskrik. For jeg er mer enn minnene, mer enn alt som ble meg gjort, og jeg bærer kun det lyset som jeg selv har tent og holdt. Refreng (siste) For jeg prøver å ikke få med meg hvordan jeg
